Currently viewing the tag: "Kosmorama"
Årets høydepunkt for filmnerder i Trondheim er selvsagt Kosmorama – Trondheim internasjonale filmfestival. I mine glansdager som student med full kontroll over egen tid innebar det en ukelang kino-orgie der jeg fikk med meg rundt 25 filmer, gjerne med jevnlig blogging underveis. Denne gangen ble det færre, og denne oppsummeringen kommer vel rimelig seint, men bedre sent enn aldri, ikke sant?
I år hadde Kosmorama også glemt å koordinere med min kalender når de bestemte dato for festivalen, så det falt selvsagt samtidig med min sønns bursdag, første uke tilbake på jobb etter pappa-permisjon og tilvenningsuke i barnehagen. Det er kjedelig å ikke kunne prioritere sine nerdeinteresser foran alt annet, men det er vel en del av livet som voksen. Jeg har inntrykk av at det var et veldig sterkt program i år, så jeg kunne skrevet et langt innlegg om alle de filmene jeg hadde veldig lyst til å få sett, men aldri fikk med meg, eller til og med de ubenyttede billettene som fortsatt ligger i lommeboka. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre. Jeg fikk med meg seks filmer, deriblant noen virkelig gode filmopplevelser, så jeg er da likevel fornøyd med festivalen.
Continue reading »
Det er ikke så fryktelig lenge å vente før Kosmorama atter en gang kan glede Trondheim med timevis av finfin film i kinomørket. Papirprogrammet kommer i posten om en drøy uke for oss som er Kosmoklubbmedlemmer. Men alt på torsdag ble programmet lagt ut, og man kunne begynne å legge kabalen.
For det er jo halve moroa: Bingewatching på alvor. Å se en sesong Breaking Bad på en langkveld er barneskirenn sammenliknet med å klare å få presset inn 7 langfilmer på en dag på Nova. Gjerne fra 7 ulike land og 7 ulike sjangere!
Tradisjonen tro har jeg plukket ut en “liten” håndfull jeg bare må få med meg, samtidig som det selvsagt er en del andre som frister, men nok ikke blir prioritert. For eksempel den nye norske Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant, den amerikanske anti-gangsterfilmen A Most Violent Year, animasjonsfilmen Home og den bejublede russiske filmen Leviathan.
Jeg har selvsagt noen grunnpremisser jeg velger filmer etter: Dokumentar> skrekk > krigsfilm >scifi >thriller>action>alt annet. Samtidig forsøker jeg å dekke over flest mulige land og språk, og jeg er mer mer tilbøyelig til å velge en kortere film fremfor en lengre.
Så, hvordan ser “må se” programmet mitt ut i år?
Continue reading »
På mandag braker det løs med Kosmorama igjen! Jeg har sørget for å ta fri hele uka, og kosmopass ble kjøpt inn før jul så nå har kaballeggingen begynt. Et lite minus at Kosmorama har lagt om kalenderfunksjonen på nettsiden sin. Før kunne man legge inn filmer, og se i en kalender alle tidspunkt den gikk på, så man lett kunne stokke frem og tilbake og legge opp ideal-løp. Dessverre er ikke det like lett lenger, så man må bla frem og tilbake i programmet.
I motsetning til i fjor er det heller ikke to mastodont-premiere som Iron Sky og Hunger Games. Det betyr ikke at det ikke er fryktelig mye spennede på programmet. Jeg har plukket ut åtte filmer jeg bare MÅ få med meg!
Stitches
(Irland 2012 – 86 min. – Engelsk tale – Link)
En irsk splatterkomedie om en ubrukelig leieklovn som dør under et barneselskap og dukker opp mange år senere for å ta hevn på (de nå voksne) krapylene som kostet ham livet? Med Ross Noble i hovedrollen? Sign me up! Klovner er noe av det skumleste som finnes, og når de reanimeres av onde klovnekulter for å ta en blodig hevn på de levende så er det bare å benke seg.
Continue reading »
Den årlige film-orgien for filmnerder i Trondheim nærmer seg igjen med stormskritt. Det er klart for Kosmorama 2013, og programmet gir mye å se frem til. Jeg vet ikke om det er jeg som er mer oppdatert på film enn jeg har vært tidligere år, eller om det er Kosmorama som har gått for et program med flere filmer som har hatt litt forhåndsomtale, men i år er det til og med en hel del filmer jeg har et forhold til før de kommer. Det har ikke vært normen for min del tidligere år. Det er mye spennende på årets program, men her er 5 filmer jeg faktisk har hørt om fra før og ser spesielt fram til på årets festival (hvis jeg nå klarer å få dette programmet til å gå opp):
1. Stoker
Chan-Wook Park er vel den store stjerneregissøren fra Korea. I alle fall for oss i vesten. Etter å ha sett tre av hans tidligere filmer (Thirst, Oldboy og Sympathy for Mr. Vengeance) er jeg svært spent på hva han kommer med denne gangen. Hans tidligere filmer blandet vold og gørr med fiffige historier, humor og vemodighet i en interessant miks med en ganske særegen stil. Stoker er hans første amerikanske film, og den har tydeligvis fått litt blandet mottagelse i USA. Noen digger den og noen synes ikke den har noe å fare med. Som fan av regissøren har jeg likevel trua på at dette kan bli interessant.
Continue reading »
Nei, den vant verken New Directors Award eller publikumsprisen. Det gjorde Where do We go Now? og Rabat. Jeg så ingen av dem. Min favorittfilm på Kosmorama var ikke med i de konkurransene i det hele tatt. House of Tolerance, vinner min personlige kåring foran Bullhead og Tyrannosaur (klikk på lenkene for å lese hva jeg mente om dem). Dette er også klart den beste nye filmen jeg har sett så langt i år (noe som dog ikke sier så mye).
House of Tolerance (eller L’Appolonide (souvenirs de maison close) som den heter på Fransk) var en film jeg hadde blinket ut fra starten av, men Lars Ole Kristiansens omtale av den som “et underverk” på montages.no økte mine forventninger stort. Og denne filmen overgikk dem. Den er en estetisk nytelse, som virkelig klarer å spille på seerens følelser på akkurat riktig måte. Den både rører og sjokkerer – evner å pirre deg og få deg til å føle avsky like etter hverandre. Den gir deg ett bilde som den gradvis, og delvis plutselig, endrer til et annet. Den skildrer et miljø mer enn å fortelle en sammenhengende historie, og den gjør det på en mesterlig måte.
Continue reading »
To dager til med Kosmorama unnagjort, og enda 6 filmer sett, derav 3 jeg virkelig vil anbefale: Tyrannosaur, The Guard og Iron Sky er filmer du virkelig bør få med deg.
At jeg fikk sett Tyrannosaur er en skikkelig festivalhistorie. Jeg skulle egentlig sett The Invader, men jeg så feil på datoene på de billettene jeg hadde tatt ut, og fisket opp billetten for The Guard neste dag i stedet. Der sto det Nova 11, så jeg gikk dit. Billettøren sto i mørket og la ikke merke til at jeg kom med billett til feil film på feil dag.
Continue reading »
Årets definitive høydepunkt for filminteresserte i Trondheim er her igjen – Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival. Med et veldig spennende program. Dag 1 er unnagjort, med to filmer sett (noen av oss må jo passe dagjobben også). Bullhead er en annerledes versjon av den klassiske dop-filmen, mens Faust er en litt bisarr og grotesk adaptasjon av Goethes klassiker.
Bullhead
Jacky Vanmersenille er en del av den belgiske kjøtt og doping-mafiaen som pomper opp sine okser på steroider. I tillegg pumper han i seg store mengder av de stoffene selv. På toppen av noe mørkt i hans fortid skjønner man raskt at han er en tikkende bombe, noe skuespillet tydelig får fram.
Continue reading »
“Exit Through the Gift Shop” er ikke en film, den er et fenomen. I seg selv en kommentar på seg selv, kunsten og verden. Dette høres latterlig pretenisøst ut, men det geniale med det er at dette er et prosjekt med pretensjoner som evner å la være å bli pretensiøst. På en måte.
Continue reading »
Vi er i Norge heldigvis bespart for dubbingens forbannelse, og er således velsignet med gode anledninger til erfaring med andre språk enn vårt eget. I praksis betyr dette imidlertid i all hovedsak Engelsk (med de fordelene og ulempene som følger med spesialisering) En av gledene ved en internasjonal filmfestival er derfor muligheten til å samle på språk man vanligvis ikke hører noe til.
Så langt i årets festival har jeg fått med meg Tysk (The Silence), Fransk og Arabisk (Incendies), Bosnisk (Circus Columbia) og Engelsk (The Parking Lot Movie, American Grindhouse, Source Code, The People vs. George Lucas, Boxing Gym og Content). (Jeg har i tillegg sett (deler av) en film helt uten dialog og dermed språk: Animasjonsfilmen ‘Illusjonisten’, om hvis det beste jeg kan si er at den er pent tegnet). Regnskapet er selvsagt ikke sluttført; det er fortsatt tid til å legge inn flere flere fremmedord.
Et raskt blikk på filmene språksamlingen min er høstet fra viser at dokumentarfilm spiller en viktig rolle i årets program. Kosmorama har pleid å vise mange interessante dokumentarer, og i år har satsningen nådd nye høyder! Når jeg tenker over det virker det for øvrig som om alle er Engelskspråklige. Interessant….
Dagens festivaldeltakelse ble kuttet av på midten, og programmet ble tilsvarende avkortet. To filmer fikk jeg likevel med meg, begge dokumentarer, som knapt kunne vært mer forskjellige.
Boxing Gym er .. akkurat hva tittelen sier. Rett og slett en velkomponert serie scener fra et boksesenter i Texas, fortalt helt uten kommentarer eller rammefortelling. Her får handling tale for seg selv, mens kameraet kun er til stede som observatør mens kvinner og menn av alle aldre og vektklasser trener, sparrer og småprater mellom slagene. Mest minneverdige kommentar; “I love getting hit in the face”, sagt under en diskusjon om hvor vanskelig det er å finne et bra boksesenter i visse deler av Houston. En fin miljøskildring som ga meg lyst til å hoppe gjennom lerretet og ta meg en treningsøkt selv.
I sterk kontrast til overnevnte står Content, som nærmest drukner i sin egen ordflom…. og regnet som slår mot bilruta den er filmet gjennom. Bare avbrutt av en youtube-klipp med par som snakker om emosjonell avstand snakker filmskaperen gjennom hele filmen om kommunikasjon og internett, nihilisme, sex, faren sin, religion og mange andre ting. Det var ærlig talt ganske trøttende, og det var flere ganger jeg ønsket meg tilbake til boksesenteret. Mens den filmen virket inspirerende, var Content mer egnet til å gjøre meg deprimert enn tilfreds.
P.S: Hele tiden mens jeg så Circus Columbia (for øvrig en god og anbefalingsverdig film fra Yugoslavias siste dager) grublet jeg fælt på hvem den ene skuespillerinnen i filmen minnet meg på. Hun minnet meg intenst om noen fra en Engelskspråklig film eller serie, men jeg kunne ikke komme på hva! Jeg sjekket nå nettopp imdb, og hva vet du; jeg hadde sett henne før: Det var jo Mira Furlan, bedre kjent som Ambassadør Delenn fra Babylon 5! Jeg var ikke klar over det, men hun er Kroatisk og forlot Yugoslavia i 1991, samme tid som filmen finner sted.
Undertegnede har vært så heldig å få pressepass til Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival, årets definitive film-happening i Trondheim. Jeg skal blogge for Studiebyen.no. Dette innlegget ble også publisert der.
Første etappe av Kosmorama stod i nostalgiens tegn for min del. Charlie og sjokoladefabrikken fra 1971 og Danny og den store fasanjakten fra 1989 . Den første har jeg aldri sett før, men har et forhold til boka som barn. Den andre har jeg sett minst 5-6 ganger fra før. Og hvordan var det nå og se igjen Roald Dahls kjære historier fra min barndom?
Continue reading »
