Nerdepappa på Kosmorama

Årets høydepunkt for filmnerder i Trondheim er selvsagt Kosmorama – Trondheim internasjonale filmfestival. I mine glansdager som student med full kontroll over egen tid innebar det en ukelang kino-orgie der jeg fikk med meg rundt 25 filmer, gjerne med jevnlig blogging underveis. Denne gangen ble det færre, og denne oppsummeringen kommer vel rimelig seint, men bedre sent enn aldri, ikke sant?

I år hadde Kosmorama også glemt å koordinere med min kalender når de bestemte dato for festivalen, så det falt selvsagt samtidig med min sønns bursdag, første uke tilbake på jobb etter pappa-permisjon og tilvenningsuke i barnehagen. Det er kjedelig å ikke kunne prioritere sine nerdeinteresser foran alt annet, men det er vel en del av livet som voksen. Jeg har inntrykk av at det var et veldig sterkt program i år, så jeg kunne skrevet et langt innlegg om alle de filmene jeg hadde veldig lyst til å få sett, men aldri fikk med meg, eller til og med de ubenyttede billettene som fortsatt ligger i lommeboka. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre. Jeg fikk med meg seks filmer, deriblant noen virkelig gode filmopplevelser, så jeg er da likevel fornøyd med festivalen.

Den første filmen jeg fikk med meg var Party Girl, en fransk/tysk (filmen later til å foregå i grenseområdene og de vekslet frem og tilbake mellom de to språkene hele tiden) film om den aldrende stripperen Angelique i 60-åra eller så, som prøver å komme seg over i det “vanlige” liv når en mann på hennes egen alder frir til henne. Det skal vise seg å ikke være så lett på mange måter. Filmen var virkelig god i den måten den viste fram denne historien uten å dømme noen av de involverte. Den gjør en god jobb i å klare å vise flere sider av saken på en gang, og har hovedkarakterer man virkelig klarer å sympatisere med. Jeg visste ingen ting om denne filmen bortsett fra det som sto i katalogen da jeg gikk inn, men jeg fikk meg en god start på festivalen. I ettertid fant jeg ut at hovedrolleinnehaver Angelique Litzenburger (som gjør en glimrende jobb, forøvrig) spiller seg selv i filmen, sammen med sine barn, og en av disse var visst med på å skrive og regissere filmen som er delvis selv-biografisk.

Film nummer to for min del, og nok en god filmopplevelse, ble Time Lapse, en av de beste tids-paradoks-filmer jeg har sett. Den handler om tre ungdommer, som når naboen blir borte finner et kamera som står og tar bilder inn deres stuevindu, av framtiden. Men hva blir konsekvensen av at de vet hva som kommer til å skje, eller skulle skjedd, frem i tid? Hvordan endrer det dem, og hvilke konsekvenser vil det eventuelt få om de bryter med det de på forhånd har sett at skal skje – eller er det i det hele tatt mulig? Dette er en interessant, smart og upretensiøs thriller som klarer å sjonglere disse spørsmålene på en bedre måte enn de aller fleste filmer som har prøvd å håndtere spørsmålet om tidsparadokser før, og det er jo en hel del. I tillegg klarer filmen å opprettholde spenningen, kaste noen gode twists på publikum og generelt holde på interessen gjennom hele filmen. I motsetning til de fleste slike filmer jeg har sett før ble alt det jeg trodde var åpenbare plott-hull eller ubenyttede løse tråder faktisk hentet inn før filmen var slutt. Det er et kvalitetstegn, og jeg gikk ut av kinosalen godt fornøyd etter en double feature på festivalens dag én.

Min festivaldag nummer to startet med åpningsfilmen Kvinner i for store herreskjorter, tidligere kjent som Vente, blinke, såvidt jeg vet den første trøndersk-produserte spillefilmen spilt inn i Trondheim. Det er en helt OK romantisk komedie av det slaget man ville smilt litt til og trukket på skuldrene hvis den var amerikansk og satt i New York med amerikanske skuespillere. Som norsk havner den i kategorien “bra til å være norsk”, det vil si helt på høyden med middelmådige produksjoner fra mye større filmland enn oss. I det store og hele ikke en dårlig prestasjon forholdene tatt i betraktning, selv om norske aviser kanskje har vært litt i overkant generøse med terningkastene. At den er skutt i Trondheim og med en del trønderske skuespillere og statister er både noe positivt og negativt. Det er morsomt å se fine bilder av byen sin på film, og det er mange fine bilder i denne filmen, og det er gøy å se folk man kjenner plutselig dukke opp på lerretet. Dessverre bidrar det også til å rykke meg ut av opplevelsen også når jeg blir sittende og fokusere på ting som “Det er da ikke noe Nav-kontor, det er jo Gløshaugen legesenter med Nav-klistremerker på døra!” eller “den heisen kjenner jeg jo godt, det er i Sentralbygget”, eller bli opprømt over at venner av meg kommer med replikker heller enn å fokusere på hva de sier. Oppsummert var det en helt grei opplevelse som filmnerd, men en større en som Trondheimspatriot.

Kvelden fortsatte med western-varulv-filmen Blood Moon. Jeg var på forhånd klar over at dette var en B-film, men det kan finnes mye moro å kose seg med i B-filmer også. Jeg håpte at det skulle være nok kult snadder til å overskygge det som sikkert ikke var helt bra. Western og varulver passer også glimrende sammen som sjangre, noe jeg blant annet har lekt meg med før i rollespillet Werewolf: The Wild West. Filmen innfridde dessverre ikke helt. På den positive siden var den overordnede ideen og konseptet godt. Den veltet seg i western-klisjeer, som en god westernfilm selvsagt skal, og prøvde å gjøre bruk av dem på en interessant måte. Plottet var enkelt og rett fram av den typen man forventer av sjangeren. To av skuespillerne – henholdsvis de som spilte den tøffe saloon-eier-damen og den mystiske gunslinger-helten – var gjorde også en solid jobb. De sto dessverre i kontrast til resten som tidvis var omtrent pinlig dårlige. Manuset var som sagt godt på idé-stadiet, men falt dessverre helt igjennom i gjennomføringen. Dialogen var tidvis grusom, flere ting var helt overflødige og burde vært redigert bort. Alt i alt ikke noen stor filmopplevelse, men det var jo et og annet å kose seg med likevel.

Onsdagen startet med Stonehearst Asylum, rett fra jobb. En slags thriller, med et skikkelig stjernegalleri av britiske skuespillere, inkludert blant andre Ben Kingsley, Michael Caine, Brendan Gleeson og Kate Beckinsale i viktige roller. Filmen handler om en ung lege i et viktoriansk-gotisk England som kommer til en gigantisk mentalinstitusjon langt ute i ingensteds, der man raskt aner at alt ikke er helt som det skal være. Dette er en film full av merkelige karakterer, underlige krumspring og plott-twists. En svært interessant film som hadde fortjent mer oppmerksomhet enn den har fått. Jeg har faktisk ikke hørt om den i det hele tatt utenfor Kosmorama, noe som nesten er imponerende, skuespillerne tatt i betraktning. Dersom merkelig viktoriansk horror med en god dose humor og quirk vil du sikkert like denne filmen også. Særlig om du har sansen for Ben Kingsley og Michael Caine.

Etter Stonehearst Asylum fikk jeg den siste ledige billetten til Paul Thomas Andersons nyeste film Inherent Vice, en film jeg hadde hørt ganske mye om på forhånd, men var litt usikker på hva jeg forventet av. Tilhengere av “stoner-komedier” elsker visstnok denne filmen, og jeg har hørt den beskrevet som en film man bør være litt høy for å ha full glede av. For en som aldri har prøvd seg på narkotika, eller hatt særlig interesse for det, og ikke har noe romantisk forhold til “stoner-kulturen” var jeg usikker på hvor godt den ville treffe. Men, filmen var godt laget den, og det var fullstendig mulig å sette pris på den absurde humoren selv om man var fullstendig nykter. Man må bare akseptere at filmen ikke henger sammen og gir særlig mye mening, men det er den heller ikke ment å skulle. Her er det ikke noe finurlig plott å pusle sammen, og man kan i alle fall ikke gå rundt og lete etter plott-hull. Filmen er like forvirret som sinnet til den tungt dopede hovedpersonen, men den er jo fornøyelig. Jeg vil nok ikke opphøye den til mesterverk-status, og den er vesentlig mindre tilgjengelig enn sin åndelige forgjenger The Big Lebowski, men den er absolutt severdig.

Jeg var for sliten til å se mer film den kvelden. Torsdagen hadde jeg fryktelig lyst til å få med meg Under the Skin, men da var det behov for å legge inn litt innsats på hjemmebane. Og når helga kom så måtte det feires ettårsdag, så da ble det slutten på festivalen for min del. Jeg var som sagt god fornøyd med det jeg fikk sett, og krysser fingrene for at det klaffer bedre til neste år.