Currently viewing the category:
"TV-serier"
Det er dumt å bruke så lang tid på å gjøre ferdig et blogginlegg. Denne saken ble utsatt og utsatt, blant annet fordi ettervirkningene av en hjernerystelse har ført til at jeg må begrense PC-tida mi. Etter at jeg begynte på dette innlegget har Comoyo View, en lovende norsk konkurrent både kommet og gått, og HBO Nordic klart å drastisk forbedre sin tjeneste, noe som har ført til at jeg har måttet gjøre flere omskrivinger. Men etter at Telenor valgte å trekke inn årene er det kanskje en god anledning til å ta en nærmere titt på de to store som står igjen.
Med HBO Nordic og Netflix har mine film og TV-vaner endret seg ganske mye. Min tidligere omtale av det som en revolusjon står seg. Jeg har likevel ikke helt sluttet å kjøpe Blu-Ray-filmer, men om utviklinga fortsetter i riktig retning så skjer nok det også en dag. Her følger en vurdering av de tjenestene jeg bruker nå.
Continue reading »
I midten av oktober lanseres, i følge deres Twitter-konto, den nye streaming-tjenesten HBO Nordic i Norge. Endelig kommer en mulighet til å se HBOs serier over bredbåndstilkobling. Både de som er tidligere sendt, og nye serier et døgn etter lansering i USA.
Like på hælene kommer Netflix – filmstreamingstjenesten som i alle fall i USA leverer mange av de beste ikke-HBO-seriene samt mye litt eldre film, rett-på-DVD-film og annen litt smalere film (om jeg har oppfattet riktig).
Continue reading »
Heltinner som er iskalde mordere med ultimate assassin-skills er omtrent blitt en egen sjanger i film og TV-serier. Her får du mine fem favoritter. Kriteriene er at de må være kvinner, må være morder-trent, må være tydelige protagonister i filmene/seriene de er med i, og generelt være bædæss.
5. Sarah Connor
“Tell me where they went, or I’m gonna beat you to death. And don’t call me lady.”
Femteplassen går til Sarah Connor. Nei, ikke hun fra den første filmen, men hun som har blitt en barsk heltinne i film nummer to, og ikke minst i TV-serien Sarah Connor chronicles. Hun har sine killer-egenskaper fra trening som geriljakriger i Sør-Amerika et eller annet sted og gjør alt for å beskytte sin sønn John.
Continue reading »
Evan Bourne ca to meter over John Morrison. Shooting star press er det for tiden kun han som får lov til å benytte, risikoen for nakkeskader ved over- eller underrotasjon er stor, og ribbensbrister i ny og ne er noe Bourne nesten må regne med. (Alle bilder i artikkelen: WWE)
Dette er en omarbeidet og oppdatert versjon av en artikkel jeg skrev på min egen blogg våren 2010. Den kom som en reaksjon på at jeg fikk stadige spørsmål fra mange ikke helt skjønner seg på wrestling. Om man ikke vokste om med WWF på Sky channel på 80-tallet er appellen til denne amerikanske formen for live teater-stunt-oppvisning sikkert litt underlig. Men jeg skal prøve å forklare.
Først en klargjøring: Wrestling er “fake” så langt som at utfallet av kampene er bestemt på forhånd, og ingen innen wrestling har påstått noe annet de siste 20 årene. Den offisielle betegnelsen WWE, det største forbundet i USA, har er at det er “Sports entertainment”. “Sportslig underholdning” om du vil.
De færreste ser en film og tror at Bruce Willis i virkeligheten meier ned lumske terrorister med maskinpistol, eller tror Robert Downing Jr virkelig har en rustning som kan fly og skyte raketter. The suspencion of disbelief heter det på fint. Med andre ord, Wrestling er en live teaterforestilling, med elementer av akrobatikk, styrke og stuntmannstriks, der handlinger vanligvis improviseres frem mot en på forhånd bestemt avslutning.
Det betyr selvsagt ikke at wrestling er ufarlig, det er flust med eksempler på wrestlere som har omkommet eller blitt skadet for livet, og det kreves minimum ett års trening og øvelse før man er klar til å gå kamper. (Det finnes selvsagt unntak, men regelen er likevel” Do NOT try this at home.”)
– Les mer
Jeg hører til de særingene som venter til TV-serier kommer på DVD før jeg ser dem. Derfor har jeg nettopp pløyd igjennom True Blood Sesong 3. Jeg er litt skuffet egentlig. Serien ser ut til å være i ferd med å gå i det jeg bruker å kalle “Robert-Jordan-fella” – å splitte opp serien i stadig flere paralelle plottlinjer.
I denne sesongen har karakterene Sookie, Jason, Tara, Sam, Lafayette, Jessica og delvis Bill alle egne plottlinjer som strekker seg gjennom hele sesongen. Dette fører til at det stadig må klippes mellom dem, og at progresjonen i hver plottlinje går lite fremover for hver episode. Mitt navn på fenomenet er inspirert av Robert Jordans fantasyromanserie Wheel of Time som etter hvert blir helt uleselig på grunn av dette. I TV-serie-verden er det kanskje mer naturlig å sammenligne det med de klassiske såpeseriene.
Continue reading »
