Nerdepappa 1: Babykino

Denne nerden har blitt voksen og fått barn. Og som enhver moderne mann med respekt for meg selv tar jeg min skjerv av foreldrepermisjonen. Nå er jeg ferdig med 2 av totalt 20 uker. Man må jo få utløp for litt nerding selv om man er pappa, og jeg har derfor kastet meg over et tilbud som virker som skreddersydd for en pappa og filmnerd som meg selv: Babykino.

For dere som eventuelt ikke er kjent med konseptet – på babykino viser man altså film for voksne, men der det er greit å ta med seg babyer under 1 år, siden disse uansett ikke klarer å oppfatte så mye av hva som skjer på lerretet. Det står litt lys på i salen, så man kan se de små, og siden alle er advart på forhånd må man ha toleranse for litt babypludring, skriking og annet bråk. I tillegg står det mikrobølgeovn og stellebord utenfor salen. Så lenge småen klarer å holde seg tilstrekkelig i ro til at pappa får sett filmen, så er det mulig å få med seg litt nyere film også for oss som er hjemme i permisjon. Det hele foregår selvsagt i passelig tid på formiddagen, hver mandag og onsdag.

Så langt har jeg fått benyttet meg av dette to ganger. Uke 1 var det 1001 gram, i uke 2 gikk jeg dessverre glipp av mandagsforestillingen Gone Girl, som jeg virkelig hadde lyst til å se, og måtte derfor gå for onsdagens The Hundred Foot Journey (En trettimeters reise) i stedet.

Bent Hamer har levert både bra og dårlige ting før, så jeg hadde en forhåpning om at 1001 gram kunne være morsom. Dessverre ble jeg skuffet. Filmen spiller stort sett på poenget “Hø, hø… de forsker på hvordan de skal måle et kilo nøyaktig, hø, hø… så teit Beavis.” Det er ikke særlig morsomt i lengden. Særlig hvis du faktisk skjønner at dette er virkelig viktig for moderne vitenskap og teknologi. En kjærlighetshistorie og en far-datter-historie får dessverre for liten plass til å bli interessante. En 4’er på terningen fra Filmpolitiet synes jeg var sjenerøst. Det som trekker opp må være at filmen lykkes ganske godt på å skape en del pene visuelle bilder underveis.

http://youtu.be/h6H8pAKKkgQ

En trettimeters reise var en film jeg ikke hadde hørt noe om på forhånd, men som veldig matinteressert tenkte jeg den kunne ha potensiale. Det hadde den forsåvidt litt av, men det var litt for dårlig utnyttet. Den ble en litt for streit “kulturkollisjon-film”, med en rotete narrativ struktur. Den hadde tilløp til høykvalitets matporno, for eksempel når hovedpersonen laget sin første hollandaise eller når han eksperimenterte med modernist cuisine senere. Dessverre var det som kunne vært kule 2-minutters montasjer for oss matinteresserte kuttet ned til 5-sekunders glimt som dem du også får se i traileren. Ikke noen innnertier denne filmen heller. Jeg gremmet meg over å ha gått glipp av Gone girl som nå sikkert må vente til den kommer på Blu-Ray eller Netflix.

Men det mest interessante her er vel selve babykino-opplevelsen. Under den første filmen var junior svært samarbeidsvillig og holdt seg nesten i ro hele filmen. Måtte bare ta en liten tur ut. Under film nummer to ble det tydeligvis litt kjedelig i mørket, men det fungerte å ta ham med utenfor og la han ligge i vogna mens jeg gikk fra og til og fikk sett det meste av filmen. Det fungerer faktisk rimelig godt. Er man kresen på den uforstyrrede rene filmopplevelsen er det selvsagt ikke noe å satse på, men om alternativet er å ikke få sett filmene, så er det en god mulighet. Med trilleturen ned til kinoen og tilbake er det også en fin måte å bruke dagen. Det blir nok mer babykino på meg, men det er dessverre ikke så lett å time når jeg får med meg junior, men om mulig kommer jeg nok til å prøve å være litt mer kresen på hvilke filmer jeg går på. Den neste interessante er Snowpiercer, en knallfilm, men den har jeg allerede fått med meg på Kosmorama.

Oppsumert: Et bra tiltak fra Trondheim kino jeg håper å få benyttet meg mer av.